Bare denne sesongen, så...

Hassan er reisende, eller snarere gående, i musikk og film.  På femte året traver han fra byen og de vel to kilometrene opp til Agios Isidoros tynget av dvd’er, cd’er og bekymringer, - og samme veien tilbake. Han er der til lunch og stikker innom til middag. Hassan er en sjelden fugl her på øya; en av ganske så få selgere, godt likt lokalt og han har papirene i orden. Men rundt juletider er det slutt, - for godt; sier han, i alle fall…

Kona og ungene hjemme i Pakistan mener det er mer enn nok. Fem lange sesonger med bilen eller stranda som soverom noen få timer på natta, - om det blir noe i det hele tatt, da. Men ett eller annet har skjedd med yrket; kontakten med familien opprettholdes gjennom mobiltelefonen på morgenen og skype på kvelden.  Det siste fra en eller annen WiFi-utstyrt kafé i byen, om jeg ikke tar feil.

Hassan er forretningsmann. Han tar med seg lønnsomhetskravet inn i ethvert resonnement og uttaler skråsikkert at turen til byen på vestkysten som vi nettopp har besøkt ikke er verdt bryet. Få kunder og altfor mange bensindyre kilometer til at det kan lønne seg. Han kalkulerer prisen på produktene i en rivende fart under forhandlingene, uten at jeg er kommet noe nærmere en avklart enhetspris på cd’ene av den grunn.

For dvd-spiller har jeg ikke, til Hassans store forundring. En fyr som tråkker rundt med et kamera til hva han kunne kjøpt en brukbar bil for og som har sitt opphav i velferdslandet i nord kan umulig mangle slike livsnødvendigheter, mener han. Strengt tatt har jeg ikke cd-spiller til de forseggjorte piratkopiene han selger heller, - og har aldri hatt det.

Men Hassan bedyrer at dette ikke er noe tull. Ekte plater og «really, really good music». At det skal et par cd’er til – solgt enkeltvis, selvfølgelig, for å få det til å bli et album lar han seg ikke affisere av.

Det går i engelsk og gresk musikk; samleplater, sommeralbum, remix og en og annen klassiker behendig fremvist i et utvalg som på veien ut av bunkene er blitt anbefalingen akkurat for deg.

Etter å ha bidratt i et ellers tregt marked ved gjentatte anledninger utviser handelsmannen stor forståelse for at nok kan være nok, i alle fall for noen dager. Da er det en trøst å vite at lørdagskvelden står for døren og bringer en liten ladning danske turister inn i markedet.  Ikke fordi de uten videre er særlig gode kunder, men de representerer i det minste nye muligheter.

I mellomtiden tørker Hassan svetten og forhandler videre om kjøpet av kameraet mitt som over to sesonger nå aldri har nådd høyere bud fra den kanten enn 12 euro. Jeg byr på noe å drikke i varmen, - og «ja takk, men absolutt ikke alkohol». Full av forståelse for etniske og religiøse forskjeller som jeg er uttrykker jeg min anerkjennelse for standpunktet og bestiller en cola, for bare å konstatere at det utelukkende dreier seg om ikke å ødelegge for dagens innsats i en for oss litt tvilsom bransje.

Et hardt liv når det kommer til stykket; Hassan viser meg bildet til den offisielle tillatelsen tatt for fem år siden. "Her ser du...", sier han.  "... Den gangen så jeg ikke en dag eldre ut enn hva jeg virkelig var, dette tar på!"

Ikke tilhører jeg tilhengerne av priatkopiering og jeg kan dy meg for selgere på stranda og i restaurantene; oppå det hele er jeg håpløs når det gjelder pruting. Men her sitter jeg da med en haug cd’er av varierende kvalitet og lurer på om Hassan dukker opp neste år også, på tross av løftene til familien…